Fredag 8 februar

Nobuthle og Bonginkosi lærer ungene om helse og gode matvaner.


Pia og Marie smaker på en "Bob Marley".

>

Fredag morgen dro Stefan og Thomas ut og kjøpte materialer til noen oppbevaringshyller som Thomas har fått ansvar for å sette opp på kontoret i Lamontville. Cecilie og de andre jentene ble igjen hjemme i Clark road og puslet videre på det store puslespillet vi har begynt på her nede. Et 2000 -brikkers puslespill som vi håper å få ferdig til grillfesten på lørdag. Hadde aldri trodd det kunne være så gøy å pusle, rart hvor hekta man blir. Marie drømmer tilogmed om natta at hun endelig finner den ene riktige brikken etter den andre. :)

Når Thomas og Stefan kom tilbake fra handleturen dro vi avgårde til Edendale igjen for å være med på LifeSkills-treningen der og samtidig snakke med rektoren på skolen om fotballturneringen vi skal ha 19.mars. Rektoren var en kjempe hyggelig kar, akkurat som alle andre vi har møtt her nede. Vi har virkelig fått erfare det gode humøret til alle sør-afrikanere.

Ettersom det regnet ute så ble LifeSkills-underholdningen holdt innendørs idag. Det er morsomt å se hvordan Nobuthle og Bonginkosi (lifeskills trenerne i Edendale) gjennomfører undervisningen. Vi prøver å følge med så godt vi kan, ettersom vi også skal holde våre egne kurs etterhvert.

Stefan (tysk voluntør) var ganske trist idag siden det var hans siste dag i Edendale - dette har nemlig vært "hans prosjekt" de siste 6 mnd. Han reiser hjem til Tyskland om et par dager og han var tydelig preget av tanken på at tiden hans i Afrika snart var slutt.

I et klasserom vedsiden av hadde skolekoret øvelse og vi ble invitert inn for en liten oppvisning. Det var en helt spesiell opplevelse. De var utrolig flinke til å synge- merkelig hvordan små kropper kan ha en så sterk stemme. Dette var virkelig noe annet enn de stuslige kirkekorene vi har hjemme i Norge. De sang fir-stemt så vi alle fikk gåsehud fra topp til tå. Det som var mest overraskende var at de faktisk bare hadde sunget sammen i tre uker!

Vi moret oss fælt over sanglæreren. Han var litt av en type. Han hadde på seg skinnsko med spiss tupp og svarte, trange skinnbukser som han hadde stappet en lysegul skjorte nedi. Han hadde også et svart, tynt slips og svart, matchende skinnjakke til. At han orker å gå med skinn i den varmen! Marcus fortalte oss senere at han tilogmed hadde skinnbukser i alle regnbuens farger - tilogmed gule! Stilig kar med andre ord..hi hi

Vi fikk filmet to sanger, men pga det dårlige nettet her nede så får vi ikke lastet de inn på blogen før vi kommer hjem. De er definitivt verdt en kikk!

På vei til Edendale stoppet vi forresten innom en lokal sjappe og kjøpte oss den lokale spesialiteten "Fat Cookies". Det høres fælt ut, men smaker faktisk nydelig. Det er rett og slett en slags smultring deig som er rullet sammen til boller og fritert i olje. Nam nam :) Skal prøve å ta et bilde neste gang så dere kan få se de berømte fat cookiesene.

Når vi kom hjem til Clark Road igjen fikk vi beskjed av Marcus at vi skulle ut og ta et par drinker. Han hadde lyst til å vise oss litt av utelivet her i Durban. Først ruslet vi ned gaten til en litt shabby biljardpub hvor vi tok et par pils. Vi smakte på Windhoek-øl fra Namibia som faktisk var veldig godt. Marcus imponerte med biljard-ferdighetene sine. Han rundspilte oss alle :)

Etter et par pils dro vi videre til stamstedet til Marcus. Baren het "Cool Runnings" og var et jamaica-inspirert sted med ekte rastafari stemning. Når vi kom var vi de eneste hvite der bortsett fra en halvgammel hippie / uteligger med langt, grått hår. Det føltes virkelig ut som om vi var i Jamaica. Over høytaleren spilte de bare Bob Marley og alle gikk og sa "ya, man" med et eneste stort glis om munnen. Etter en runde med Bob Marley-shots (aner ikke hva det var i, men godt var det iallefall) slo vi oss løs på dansegulvet og der ble vi i de neste tre timene. Vi hadde det alle kjempemoro og ble kjent med mange. Vi lærte oss en del dance-moves i løpet av kvelden. Cecilie fikk kjempe vondt i knærne neste dag etter å ha stått og vugget frem og tilbake til reggae-rytmer i tre timer i strekk. I fire tiden hoppet vi inn i en taxi og kom oss trygt hjem til Clark Road. Taxituren hjem er var en historie for seg selv. Sjåføren hang næmest ut av vinduet hele turen og sang for full hals med musikk på full guffe. Dette smittet etterhvert over på oss alle og det tok ikke lange tiden før vi alle gaulet og sang i kor. Tror det er lenge siden vi har hatt det så morsomt i taxitur!